Støtten til Israel er et grunnleggende sivilisasjonsspørsmål. Det er en test på om man lever i virkeligheten eller i drømmeverden. Politikere som ikke støtter Israels rett til selvforsvar og som ikke forstår hvilke trusler Israel står overfor, bør man ikke ha tillit til.

Du vet hvilke politikere jeg snakker om. De som setter likhetstegn mellom det å bli drept eller lemlestet av en selvmordsbomber og det å bli avskåret fra en åker eller måtte gå en ekstra time til jobb.

De som sier at Sikkerhetsgjerdet skaper «lidelse på palestinsk side».

Alle som synes det er brysomt å stå i bilkø på vei til jobb, vet at det ville være slitsomt om det dukket opp et gjerde som gjorde at man måtte kjøre en ekstra time. Men ville du likestille det med det å leve i konstant frykt for terror og drap?

Og de som sier at Israel er den sterke part, når de omgis av stadig mer folkerike land, med stadig farligere våpen. Land som har hele verdensopinionen på sin side.

Når jeg snakker med politikere, er det ikke vanskelig å finne felles møtepunkter med de fleste. Alle kan være enige om verdien av den kristne arv, frivillighet, trosfrihet og andre ting. Men når Israelssaken dukker opp i samtalen, skjer det noe nærmest uforklarlig. Da kommer innvendingene på løpende bånd. Og det blir mer enn tydelig at om jeg bare vil kompromisse på Israelssaken, kan vi nok samarbeide.

Om jeg bare vil være litt mindre opptatt av Jerusalem eller Sikkerhetsgjerdet, eller i hvert fall snakke litt mindre om det. Da er det åpne dører inn i det gode selskap.

Men der går grensen.
Kristenfolket kan forhandle om mye. Ikke alt. Men mye. Vi skal være med på ordninger for både det ene og andre, der vi blir tvunget til å velge blant onder. Men vi svikter aldri Israel. Det er lakmustesten på om man har forstått virkeligheten, og om man vil være med å forsvare demokratiet og vår egen sivilisasjon når den trues. For den vil bli truet.

Jeg forlanger ikke at andre skal være enige med meg i alle små og store spørsmål i Midtøsten-konflikten. Men jeg har ikke tillit til dem som ikke grunnleggende sett støtter Israels rett til å forsvare seg, og som legger krav og byrder på Israel, som de samtidig ikke legger på seg selv eller Israels fiender.

Til sist vil jeg legge til at min egen erfaring er, at ingen slår Israels venner når det gjelder mobiliseringsvilje, tankekraft og reformatorisk glød. De forstår fiendebildet best. De avslører veikheten og kompromissene med en gang. De er utholdende. Og de er ikke redde for å lide Kristi vanære.

Derfor bruker jeg det som mitt eget testspørsmål når jeg skal vurdere folks utrustning til politiske slag. Til nå har det aldri slått feil. Israels venner svikter aldri